Min erfaring med Roaccutan og en advarsel mot det

I slutten av 2010 fikk jeg nok. Jeg har hatt hormonell akne siden jeg kom i puberteten på barneskolen. Dype innvendige kviser som har gjort det vanskelig for meg å sove om natten fordi de gjør så vondt. Jeg bestemte meg for å gå til legen og be om henvendelse til hudlege for å bli satt på akne-medisinen Roaccutan.

Først ble jeg satt på tetracyclin og aberela, noe som bare tørket meg fullstendig ut og hjalp nesten ikke i det hele tatt. Men siden jeg har en veldig flink og forståelsesfull lege, så ble jeg omsider henvist til hudlege på sykehuset.

Jeg fikk raskt en time og vi bestemte oss for å begynne kuren i begynnelsan av 2011, av økonomiske grunner. Jeg tok blodprøve (graviditetstest) og skrev under på en kontrakt på at jeg var underforstått med bivirkningene, hvor jeg hadde forstått at tørrhet i slimhinner og på lepper var de vanligste.

jeg fikk en lang liste med mulige bivirkniger, men de hendte bare med 1/10.000 eller mindre. Dette var bare fysiske bivirkninger, ingen psykiske bivirkninger var nevnt. Hudlegen nevnte noe om de psykiske bivirkningene i forbifarten, hun sa at det var ikke forsket på det, eller bevist at roaccutan påvirket folk psykisk.

I USA er Roaccutan svært utbredt og det er registrert 40 selvmord knyttet til roaccutan.

I Norge derimot, hvis du får livet ditt ødelagt av Roaccutan, kan du ikke kreve erstattning da det første du gjør når du kommer til hudlege er å skrive under på en kontrakt at du har forstått hvilke bivirkninger medisinen har.

Det er vel derfor det er veldig strenge regler rundt hvem som får Roaccutan. Jeg føler selv at jeg fikk det litt for lett. Dessuten var jeg i tidlig 20-årene. Usikker på eget utseende og hadde sikkert godtatt «suicidal» som bivirkning hvis det hadde stått på lista.

Så hvilke bivirkninger fikk jeg?

Jeg ble veldig tørr. Det føltest ut som om hele kroppen tørket ut fra innsiden. Så jeg drakk mye vann og hadde nattedrømmer om å bade i fuktighetskrem. Slimhinnene i nese, øyne og svelg var nesten helt tørket ut. Jeg skaffet meg den mildeste og feteste kremen på markedet, fordi alt annet sved eller brente på huden.

Men kvisene forsvant, og i lyset av det ble bivirkningene noe man holdt ut. Og etter et halvt år ca så var kuren over. Jeg var kvisefri, tørr som en rosin, men lykkelig.

SÅ gikk månedene, og jeg tenkte at nå må tørrheten forsvinne snart. Den dag i dag 2013, 2 år senere, sliter jeg fortsatt med tørre slimhinner, tørre lepper og tørr hud. Jeg har en venninne som også gikk på det rett før meg, og hun har forstatt bivirknigene. Jeg har også lest at noen har de etter 10 år, så jeg forventer ikke at de vil forsvinne med det første.

Ville jeg gjort det igjen?

Nei. Jeg ville aldri ha tatt Roaccutan igjen hvis jeg visste det jeg vet i dag.  Jeg vil ikke anbefale den videre heller. Jeg mener at Roaccutan er en gift som burde vært forbudt å putte i kroppen. Jeg har full tro på at medisinen kan føre til psykiske lidelser og selvmord. Det er helt unødvendig å gi en ungdom, som er så usikker fra før, et legemiddel som kan trigge en psykisk lidelse!

Jeg mener Roaccutan burde vært forbudt i Norge.

Hjalp kuren?

Hvis du har lidd like mye med hormonell akne som det jeg har gjort opp gjennom livet, må jeg desverre fortelle deg at kuren hadde kortvarig virkning.

Jeg har fått tilbake kvisene. Så nå har jeg både kviser, tørr hud og tørre lepper!

Men det har blitt bedre med alderen, jeg har ikke fult så mye kviser nå som jeg hadde i puberteten. Så hvis du er ung og tenker på å begynne med Roaccutan, vær så snill å tenk deg om.

Hold ut, det vil bli bedre.

Og til slutt vil jeg si at jeg håper mine erfaringer vil hjelpe andre der ute til å tenke seg ekstra om før de begynner med Roaccutan. Livet er så alt for kort. Det er ikke verdt det.